Pek fingeren innover
Å peke fingeren innover refererer til å slutte å legge skylden på andre for at du føler det du føler. Det er ikke lett. Det kan føles urettferdig, men det vil gjøre ditt liv bedre på sikt, og det er det som betyr noe. For det er slik at det er ikke situasjonen i seg selv, men din tolkning av den, som avgjør hvordan du opplever den. Som ordtaket sier: «Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.»
Så lenge du gir andre mennesker makten til å styre følelsene dine, gjør du deg selv til et offer. Offer-rollen er svært utbredt og forskning fra Carol Dweck om offer-og-aktør rollen har klar tale. Om du inntar en offer-rolle, da blir livet et evig kontrollprosjekt – du må sørge for at verden oppfører seg riktig for at du skal føle deg trygg, elsket eller verdifull. Men den dagen du virkelig forstår at følelsene dine springer ut fra ditt eget indre, sitter du plutselig selv med nøkkelen i hånden.
Hver vanskelig følelse peker på et sted i deg som fortsatt lengter etter frihet. Når sjalusi, frykt, sinne eller skuffelse dukker opp, kan du velge: skal du skylde på den andre, eller skal du bruke øyeblikket som en invitasjon til å vokse?
Å peke fingeren innover betyr å stille seg selv spørsmål:
Hvorfor reagerer jeg så sterkt nå? Hva er det denne situasjonen berører i meg?
En enkel praksis er å gå inn i det man kan kalle inquiry – en nysgjerrig og åpen undersøkelse av eget indre landskap. Dette kan gjøres gjennom refleksjon, journaling, å snakk med noen eller kanskje meditasjon. Ofte vil du oppdage en underliggende kjernetanke, som for eksempel: «Jeg er ikke verdifull.» En situasjon jeg selv har kjent mye på er feks. når noen ikke møter opp til avtalt tid eller unnlater å sende en melding. Dette har trigget frykt og uro i meg i store deler av livet – ikke fordi den andre nødvendigvis har gjort noe galt, men fordi en gammel sårbarhet i meg blir aktivert. Og nesten hver gang så er det alltid en eller annen enkel grunn som ikke har noe med meg å gjøre. Den andre har glemt det, eller blitt syk, bussen var sen, eller batteriet på telefonen døde. Alle mulige valide forklaringer!
Med årene har jeg begynt å peke fingeren innover, og på denne måten forstår jeg at det ikke er andres mangel på respekt eller godhet mot meg, men min egen frykt som vekker negative følelser i meg. Så jeg slutter å legge skyld og samtidig er jeg tilgiven mot meg selv. Jeg sier til meg selv; det er bare en forsvarsmekanisme fra barndommen – du er trygg. Helt trygg.
Ser du forskjellen? Å skylde på den andre for dine følelser holder deg fanget, mens å ta ansvar åpner for frihet.
Forskning støtter også dette perspektivet. Å ta ansvar for egne følelser og handlinger henger sammen med bedre psykologisk tilpasning og mer hensiktsmessige mestringsstrategier, mens skyldlegging av andre gjerne fører til dårligere resultater og økt stress (Pickard, 2011; Voth mfl, 2009).
Dette handler ikke om å unnskylde destruktiv atferd hos andre, men om å gjenvinne din egen kraft. Når du tar eierskap til følelsene dine, blir du ikke lenger et blad som blåser i vinden – du finner et roligere sentrum i deg selv.
Som med alt annet trenger vi å øve i det små før vi kan mestre det store. Det er lettere å trene på å peke fingeren innover når vi blir irritert i trafikken, når teknologien svikter, eller når en venn stadig gjentar en vane som gnager på oss. Disse små øyeblikkene er som de enkle skalaene på pianoet – uten dem blir vi aldri i stand til å spille de store stykkene. Først når vi øver i det hverdagslige, bygger vi styrken og innsikten som trengs i de mer komplekse, intime relasjonene. Og samtidig: vi må ikke forveksle denne praksisen med å tåle alt. Der finnes alltid et punkt hvor grensesetting er et klokere verktøy enn å vende fingeren innover – særlig når noen oppfører seg nedsettende eller krenkende. Da er det like mye selvrespekt som frihet som står på spill.
Så neste gang du merker at du er i affekt – om det er sinne, sjalusi eller frykt – prøv å stoppe opp et øyeblikk. Ikke pek ut mot den andre. Pek fingeren innover. Still deg selv spørsmålet: Hva er det egentlig som skjer i meg nå?
Der, i den ærlige undersøkelsen, begynner friheten.
