Verdien av stillhet

– finnes svaret i den sjeldne pausen?

Jeg bor rett ved Alnaelva i Oslo – den slynger seg som en grønn livsnerve gjennom Oslos østkant, med vakre skogholt, fossefall, stier og skjulte perler som gjør den til en fredelig og naturskjønn turvei midt i byen. Ikke rart at den er attraktiv for joggere, hundeeiere, par og mosjonister. Nordmenn har et sterkt forhold til naturen, og det å gå på tur er nærmest en nasjonal identitet.

Jeg går ofte langs elven og betrakter det hele. Som lektor innen fagfeltet selvledelse og mindfullness-lærer er jeg høyst observant på hva jeg ønske å få ut av turen langs elven. Noen ganger – når jeg er klar til sinns og ønsker å lære, lytter jeg til podcast eller lydbok, men de fleste turene er uten lyd i ørene. Det er da jeg legger merke til det: Nesten samtlige jeg passerer har lyd i ørene. Fra 12 åringer som jogger til 50-åringer på dagstur. Lyd på øret er blitt den nye normalen – vi går ikke lengre på tur for å ta inn opplevelsen. Verken lyden fra fuglekvitter eller innholdet i våre egne tanker når vi endelig har en pause. Det kan virke som om vi er redd for å få en pause til å reflektere over livet – å slippe tankene fri. De er jo ofte så vanskelige.

Forskeren Timothy Wilson ved University of Virginia understreker dette gjennom et enkelt eksperiment som undersøkte hvordan mennesker håndterer å være alene med sine egne tanker. Deltakerne ble plassert i et venterom uten egen smarttelefon i noen minutter, og de ble bedt om å vente på sin tur. Som et alternativ til å bare sitte i stillhet, kunne de motta "underholdning" ved å trykke på en Ødelagt" maskin der knappene gav milde elektriske støt. Forbløffende nok valgte mange å påføre seg selv disse støtene gjentatte ganger, fremfor å sitte alene med sine egne tanker. Studien viste hvor ubehagelig mange opplever det å være uten ytre stimuli. Dette peker på en urovekkende utvikling i vårt moderne forhold til fravær av distraksjoner – selv i bare noen få minutter. Vi er blitt avhengige. Vi tåler heller ubehag for å oppnå distraksjon enn et nakent møte med vårt eget sinn.

Resultater er, for å sitere X, at vi ender opp med å gjøre «den ene fordømte tingen etter den andre». Vi tar opp telefonen om vi har mer enn noen sekunder til overs. En halvtimes gå- eller joggetur i naturen blir aldeles overveldende. Det er ikke det granne overraskende at hodetelefonene er på.

Hva skjer når vi aldri opplever stillhet?

I en verden preget av konstant stimuli, har vi mistet evnen til å lytte innover. Vi søker ofte umiddelbar lindring fra mental uro og ubehag, men overser at det nettopp er i ubehaget vi kan finne dypere innsikt og varig utvikling. I fraværet av stillhet åpner vi ikke for en dypere intelligens – vårt intellekt. Alle har kjent på det jeg kaller «sannhetens stemme» – når noe i deg forteller deg, uten ord, at du dras mot noe eller fra det. Dette kommer ikke fra en tankerekke, men fra hele ditt vesen – fra ren kroppslig intuisjon. Kjært barn har mange navn, og dette intellektet omtales gjerne som magefølelse, intuisjon, en genuin stemme, autentisitet. Alle har slike erkjennelser en gang iblant, og de kommer ofte når vi minst venter det. På skogstur. I køen på butikken. I badekaret. Eureka!

I podkasten "SAND" blir den åndelige læreren Adyashanti invitert til samtale med Dr. Gabor Maté (oversatt til norsk). «Fortell om stillhet», sier Maté. Adyashanti svarer: «Jeg tror det er åpenbart at vi ikke verdsetter stillhet som en del av kulturen vår. Ved første øyekast virker stillhet ubrukelig. Det er jo bare stillhet! Men våre stille rom gir oss tilgang til å dykke under den typen rasjonalitet, som ofte er irrasjonell, og leder oss til en åpen dør.»

Adyashanti stiller seg spørsmålet om vi egentlig trenger mer informasjon – eller er det visdom menneskeheten trenger mest? Visdom finnes i stillheten. Når du er stille, ser og lytter, våkner en dypere intelligens i deg – en invitasjon til å la stillheten lede dine ord og handlinger.

I George Bernard Shaws velkjente skuespill "St. Joan", basert på historien om Jeanne d’Arc fra 1400-tallet, møter vi en bondejente som hevder å høre Guds stemme. Hennes tro på at hun er utvalgt av Gud, fører henne til å lede den franske hæren i kamp mot engelskmennene. Kongen og mange andre rundt henne er skeptiske, da de selv ikke hører Gud. Kongen sier:

"Å, stemmene dine, stemmene dine.
Hvorfor kommer ikke stemmene til meg?
Jeg er konge, ikke deg!"

Joan svarer:
"De kommer til deg, men du hører dem ikke.
Du har ikke sittet ute på marken om kvelden og lyttet etter dem.
Når angelus-klokkene ringer, korser du deg og er ferdig med det.
Men hvis du lyttet til vibrasjonene i luften etter at klokkene har stilnet,
ville du høre stemmene like godt som jeg gjør."

Shaw snakker ikke nødvendigvis om Gud, men om menneskets indre stillhet – en stillhet som gir rom for vår intuisjon. En stemme fra naturen, ikke fra reels, lydbøker eller konstant tankekjør. Stillhet er ikke en flukt fra virkeligheten, men en vei inn til den. Gjennom å omfavne stillheten kan vi gjenoppdage evnen til å lytte – ikke bare til verden utenfor, men også til oss selv. Og når vi fjerner hodetelefonene og virkelig lytter, innser vi hvor mye vi har oversett.

Med smarttelefonen innen rekkevidde og en pausefri hverdag får vi dessverre stadig færre muligheter til slike innfall. Vår tilgang til intellektet blir komprimert i fraværet av pauser. Problemet er ikke hodetelefonene i seg selv – det er fantastisk å kunne lære eller bli underholdte mens man får god mosjon i naturen – men vår manglende viten om verdien av å skru dem av.

I en verden som aldri slutter å rope, er stillheten en sjelden luksus – og kanskje vår mest verdifulle ressurs. Så forsøk å ta av lyden på øret når du går tur, kanskje bare en gang i blant. Se om du også finner verdi, svar og visdom i stillheten som slike sjeldne pausen gir.