Bli klar over ditt bidrag til verden

Jeg har alltid hatt et stort hjerte for Lion King. Allerede som 9-åring lærte jeg om “circle og life”. Det er lett å glemme at livet og verden egentlig er et stort kretsløp av å gi og ta. Vi gir . Vi tar. La oss først snakke om å ta.

Hva tar vi? – mat, klær, kaffe, tid, støtte, oppmerksomhet. Selv når vi “bare” ber en venn om råd, trekker vi på verdens ressurser. Og det er helt fint. Du trenger mat. Du trenger klær. Du trenger mennesker som holder deg oppe når du mister retningen. Å ta er en del av det å være menneske.

Men det er også verdt å legge merke til at vi forsyner oss av noe som andre har skapt, løftet, båret, tenkt ut eller gjort mulig. Melken du drikker, strikkegenseren, stolen du sitter på, gode råd fra en terapaut, læreren som alltid var der for deg på barneskolen. Når du ser at noen faktisk har lagt tid og kjærlighet i det du tar, så blir det naturlig å bli mer takknemlig – å ta med måte – ikke i form av streng selvdisciplin, men som en stille respekt for alt arbeidet som ligger bak hver lille ting du bruker eller nyter.

Vi skal snakke om å gi. For samtidig – og dette gjelder alle – er du også en som gir. Du er i tjeneste, enten du vet det eller ikke. Kanskje i jobben din, kanskje i relasjonene dine, kanskje i ting du selv skaper eller kanskje i små handlinger du aldri tenker over. Men du er en del av samme kretsløp som holder verden gående.

Vi kan være i tjeneste på så utrolig mange måter. Noen er åpenbare: legen som redder liv, læreren som løfter et barn, renovasjonsarbeideren som sørger for at byen ikke drukner i sitt eget avfall. Den som hjelper en gammel dame over gata, eller en venn som ringer akkurat når du trenger det.

Men mye tjeneste er stille, nesten usynlig. Kunstneren som lager en sang som noen år senere treffer et menneske så dypt at livet deres tar en ny retning. Forfatteren som setter ord på noe du ikke visste at du bar på. Kokker som skaper et øyeblikk av magi i en travel hverdag. Spillutvikleren som gir ungdom et sted å høre til. Programkode-læreren som hjelper noen inn i sitt første yrke. Frisøren som ikke bare klipper hår, men gir et rom for trygghet og samtale.

Selv hobbyen din kan være i tjeneste: du som reparerer sykkelen til naboen, guider en venn i treningsstudioet, lager meme-humor som får noen gjennom en tung dag, eller programmerer en app som er med å endre verden gjennom sin tjeneste.

Noen ganger blir til og med selvrealisering til tjeneste – når du utvikler talentet ditt så langt at det begynner å løfte andre. De første 10 årene med terping skjer det lite, om du spiller piano eller løser mattestykker, men etter “10 000 timer”, så begynner det å skje ting. Du blir så god at du kan endre verden. Gi. Slik flyter tjeneste gjennom både jobb og fritid, i store gester og små handlinger, i alt vi skaper og alt vi deler.

Det jeg prøver å si er at du er viktigere der enn du tror. Når du blir oppmerksom og ser både hva du tar – og hva du gir – vokser noe i deg. En ansvarlighet uten tyngde. Et selvverd som ikke trenger applaus.

Det slo meg i dag hvor lett det er å glemme at vi alle, på hver vår måte, er i tjeneste. Mange av oss går på autopilot, som om dagen bare er noe som skal gjennomføres. Forrige uke satt jeg på undergrunnen i London, grytidlig på vei til flyplassen, mens håndverkere og byggere sitter rundt meg i sine støvdekte arbeidsklær. De skal på jobb. De ser kanskje bare ut til å være der for å tjene penger. Men for meg gjør de noe langt større. De bygger parkene vi går i når vi trenger frisk luft. De bygger bibliotekene der vi finner stillhet og nye tanker. De fikser toalettene vi bruker, veiene vi reiser på, bygningene vi møtes i. De legger til rette for livene våre, ofte uten å få øye på verdien av det selv. Og dette gjelder de aller fleste mennesker og yrker! jeg sier aller fleste, for der finnes faktisk noen jobber som tar fremfor å gi: jeg tenker da på menneskehandlere, svindlere, distributører i kriminelle nettverk eller anrkotika, krigsprofitører, propagandaspredere i autoritære regimer

Jeg håper de – og alle andre som gjør sitt arbeid i det stille – inkludert de som ikke bidrar – ser hvor mye verdi det er å være i tjeneste. At de forstår hvor viktige de er for den store helheten. Hva med deg. Tenk på deg selv.

Kanskje jobber du på en kafé? Vakkert. Du skaper små øyeblikk av varme for mennesker som kommer inn slitne, ensomme eller brått inspirerte. Kanskje du er arbeidsledig, men passer niesene dine mens broren din jobber? Også vakkert. Du gir trygghet, lek og nærvær – du holder en liten verden sammen.

Jeg kunne kommet med utallige eksempler, men egentlig trenger du bare å se på ditt eget liv: Hvor er du i tjeneste? Hvordan virker du inn i menneskene rundt deg – også når du ikke tenker over det? Legg merke til det. La det bli en indre motor, en kilde til selvverd og mening.

For vi merker når noen utstråler at de er i tjeneste. Vi snakker om instant mening! Videre på reisen tok jeg Vy-tog fra Gardemoen til Oslo. Konduktøren beveget seg gjennom det stappfulle toget og sa varmt at hvis noen virkelig trengte et sete, så skulle han ordne det. “Er det noen eldre? Gravide?” Han smilte, takket alle oss som sto, roste oss for å være sporty. Han visste at han var i tjeneste. Det skinte gjennom i måten han brukte stemmen på, blikket, holdningen. Og nettopp det gjorde jobben hans så god. Forskjellen fra arbeiderene på undergrunnen i London var som natt og dag.

Når vi vet at vi er i tjeneste, endres noe inni oss. Det blir indre motivasjon, ikke tvang. Det blir en form for karma yoga – handling for handlingens skyld, ikke for lønnsslippen (Bhagavad Gita, ca. 400 f.Kr.). En stille glede over å bidra.

Så hvordan ser ditt eget regnskap ut? Hvor mye tar du – og hvor mye gir du? Ikke som et moralsk regnestykke, men som en bevissthet. Er du i pluss? I minus? Eller kanskje du, som de fleste av oss, svinger litt fra dag til dag.

Uansett hvor du står, kan du alltid justere kursen. Du kan alltid gi litt mer oppmerksomhet, litt mer vennlighet, litt mer tilstedeværelse. Gjøre så godt du kan. Men ikke glem at du også trenger å ta. Det er ikke mulig å bare gi. Ikke engang for nelson Mandela. “Uten mat og drikke duger helten ikke,” som ordtaket sier. Å gi uten å fylle på er som å forsøke å helle fra en tom kopp.

Så ta vare på deg selv. Nær deg selv først. Og når du kjenner at det igjen er strøm i systemet – gå ut og vær i tjeneste. Verden kjenner forskjell når du gjør det fra et sted av fylde, ikke utmattelse. Og du kjenner det selv også.

Takk til deg som er i tjeneste på så mange ulike måter. Jeg håper du er klar over dette.