Slutt å spille Candy Crush

Det er noe nesten rørende – og litt trist – med hvor ofte vi ser folk la seg distrahere av spill som Candy Crush. På bussen. På jobb. I lunsjpausen. Til og med på Stortinget! Det er blitt et slags kollektivt bakteppe, som en summing av fargerike oppgaver som tikker og plinger i hendene våre. Men det peker på noe dypere: et tomrom vi fyller, uten helt å forstå hvorfor.

For vi distraherer oss selv. Det er ikke fordi Candy Crush er så uimotståelig – det er fordi det er vanskelig å sitte med oss selv. Forskning viser dette gang på gang: mange mennesker foretrekker å distrahere seg fremfor å kjenne etter. Annen forskning viser at slike spill hemmer angst. Og det gir mening. Det vil ikke si at dette er løsningen – vi bare skyver vekk problemet, som eser og vokser sakte men sikkert. Det er krevende å møte sitt eget indre landskap. Da føles det lettere å matche noen digitale sukkertøy.

Vi, eller vår hjerne, elsker nemlig å løse oppgaver. Det ligger i oss. Datteren min på syv sier ofte at hun kjeder seg – men gir jeg henne et ark med matteoppgaver, sitter hun fordypet i en halvtime, helt til hun ivrig kommer for å vise løsningene. Vi mennesker får et lite kick og et rush av mening når vi løser en utfordring, uansett hvor liten eller stor den er.

Problemet er ikke at vi løser problemer. Det er at vi bruker denne kapasiteten til tull go tøys. Tenk om vi kunne brukt samme kapasitet på å løse faktiske problemer, som hvorfor vi reagerte så sterkt på det sjefen sa, eller hvordan en ap kan fungere bedre for brukerne. Eller i det minste gi sinnet en velfortjent pause før dagen krever mer av oss. For vi er egentlig laget for å ta tak i viktige problemer som er verdt å løse– de som gjelder livene våre, familiene våre, lokalsamfunnet, verden. Men å løse problemer krever mental aktivitet, og den aktiviteten har en pris. Den tærer på oss, akkurat som en muskel som må hvile mellom øktene. Fokuset vårt er en begrenset ressurs, så la oss bruke den med omhu.

Så da er spørsmålet: Bør vi bruke pausene våre på å lade – eller på å spille?

Men vi liker jo ikke å bare være. Vi har glemt, eller kanskje ikke lært, hvor godt det faktisk kan føles å være til stede i øyeblikket. Å være i kroppen. Å høre etter. Å kjenne vannet i dusjen og se det glitre i lyset. Å se en solnedgang uten å fange den med kamera. Å puste, helt enkelt. Du sanser, og du lader. Magi. Men vi har glemt å sanse for vi gir det ikke verdi. Dopaminkicket som spillutviklerne nøye kalkulerer er enda litt bedre og vi tenker ikke over at det ikke gir, men tar fra oss.

De vakreste opplevelsene glir nå forbi som om de var visket ut, erstattet av distraksjon etter distraksjon. Vi lever i tankene våre og hopper villig på neste tanke – neste pling – for å slippe å være med oss selv og tankene våre.

Så neste gang du strekker hånden mot telefonen i et stille øyeblikk: Hva om du blir litt med deg selv først? Bare noen sekunder. Kanskje dukker det opp et lite svar. En retning. En sannhet som har ligget og ventet på stillheten.

Det er ofte der livet begynner.