Selvaksept – vend tilbake til det indre hjemmet

Denne teksten handler om noe av det viktigste i livet – Selvaksept. Å akseopere seg selv er fundamentet for selvverd, som er fundamentet for mening og mestring… men likevel sees det på som klissete, soft, svakt. Jeg er her for å si at det er det ikke. For alle de, og det er mange, som ikke føler at de er gode nok, hjemme, på jobb, på sosial medier, så er dette ord til dere. Aksepter dere selv. Hvordan? Ved å forstå at du ikke kunne vært annerledes, basert på virkeligheten som har utfoldet seg frem til nå i livet ditt. La oss begynne.

Først. Hva er Selvaksept? Selvaksept – en stille indre aksept av hvem du er – handler om å omfavne hele spekteret av hvem du er – dine styrker, dine svakheter, dine særegenheter og alle de små nyansene som utgjør akkurat deg. Det er en stille erkjennelse av at du, som menneske, er i stadig bevegelse og utvikling. Å akseptere seg selv betyr ikke å slå seg til ro eller stoppe veksten, men å møte sin egen sannhet uten dom. Slik er jeg nå.

Selvaksept henger tett sammen med et annet begrep: Selvmedfølelse. Å utvikle ubetinget selvaksept, altså evnen til å verdsette seg selv uavhengig av prestasjoner, styrker selvmedfølelsen, og omvendt: de to begrepene forsterker hverandre (Dryden, 2013).

Selvmedfølelse, et begrep utforsket av Kristin Neff, består av tre grunnleggende komponenter: selvvennlighet, som handler om å være snill mot seg selv i stedet for å dømme seg selv; felles menneskelighet, som innebærer å se egne feil som en naturlig del av det å være menneske; og mindfulness, som betyr å møte smerte og feil uten å overidentifisere seg med dem (Muris et al., 2016). I yogafilosofien finner vi santosha – evnen til å akseptere livet slik det er, finne glede i øyeblikket og kultivere en indre ro uavhengig av ytre omstendigheter (Patanjali, 1973). Livet er som det er og det er riktig. Jeg er som jeg er og det er riktig. Santosha er ikke et passivt «det får bare være sånn», men en aktiv holdning av vennlighet overfor det som er. Det er en indre mykhet som gjør det mulig å stå støtt, selv når livet er ujevnt.

Forskning viser at mennesker med høy grad av selvmedfølelse opplever bedre psykisk helse, lavere angst og depresjon, samt større livstilfredshet og emosjonell balanse (Foroughi et al., 2020). Selvmedfølelse fungerer også som en beskyttelse mot stress og utbrenthet ved å hjelpe oss å regulere følelser og redusere skam i møte med motgang (Clouston, 2020).

Heldigvis er selvmedfølelse også en ferdighet som kan trenes. Gjennom programmer som Mindful Self-Compassion (MSC), utviklet av Neff og Christopher Germer, kan man lære å møte seg selv med mer vennlighet og forståelse, noe som har vist målbare effekter på mental helse (Foroughi et al., 2020).

Reisen: Vi begynner ofte uten Selvaksept, uten selvmedfølelse. Hvorfor. Fordi vi mener vi burde vært mer, annerledes, bedre. Dette er også ok. Det er menneskelig. Det er der du er nå. også det er greit! Virkelig. Når du begynner å se mønstrene dine – lav selvfølelse, tilbakevendende negative tanker eller gamle historier du har båret lenge – kan det i starten kjennes tungt. Det er som om du har mistet forbindelsen til ditt eget indre kompass. Det var ikke med vilje. Det var ikke et valg. Det var en ulykke. Et fravær av beskyttelse, av varme, av læring. Det er her de poetiske ordene fra Sarah Blondin får en spesiell tyngde:

«Kan du huske, kjære deg, hva som fikk deg til å forlate hjertets sete?
Hvem fortalte deg at det ikke var greit å være?
Hvem fortalte deg at du ikke var tillatt, kjære deg?
Dette var en ulykke.»

Hun skriver videre.

«Gå tilbake til deg selv, slik du var da du var ung,» står det videre. Dette er ikke nostalgi, men en invitasjon. Et mildt kall tilbake til det som er ekte, til det levende barnet i oss som visste hvordan man var til stede før man lærte å skamme seg, før man forlot hjemmet i sitt eget bryst.

Og kanskje er det nettopp skam som stenger døren mest effektivt. «Å falle inn i skam er å bli offer for sabotørenes stemme,» skriver du. Skam fryser oss, gjør oss små, hindrer bevegelse. Men motgiften er like enkel som den er krevende: kjærlighet og medfølelse.

«Du gjorde ikke feil. Du ble bare aldri lært hvordan.»

Selvaksept handler derfor ikke om å prestere på et indre plan, men om å lære opp et gammelt sår i hva trygghet er. Å vende tilbake, gradvis, til et indre hjem du kanskje trodde du hadde mistet.

For bak disse mønstrene ligger også potensialet for vekst. Følg med nå. Hvis problemet ikke primært ligger i omstendighetene rundt oss, men i hvordan vi møter oss selv her og nå, ligger også løsningen nettopp her: i måten vi velger å være med oss selv på. Selv den som lenge har båret en offerrolle, kan plutselig oppdage et nytt rom av muligheter, et rom som åpner seg idet spørsmålet oppstår:

Nå som jeg er bevisst på at jeg kanskje ikke aksepterer meg selv enda… Hva kan jeg gjøre for å oppleve selvaksept – innenfra?

Det er interessant hvordan vi ofte klarer å akseptere en regnværsdag eller en avlyst avtale uten større drama, men sliter med å vise samme raushet mot vårt eget indre. Vi tåler at livet endrer seg, men ikke at vi gjør det. Vi forstår at vær og vind ikke er vår feil, men når følelsene våre blåser opp, tar vi det personlig.

Sannheten er … du er perfekt. Merk deg mine ord. Perfekt. Et velkjent ordtak fra visdomstradisjoner sier: Du er perfekt… og kan alltid utvikle deg videre.

Det finnes også en dyp fred i å forstå dette: du er akkurat slik du var ment å være. Alt ved deg — ditt utseende, din stemme, ditt temperament, dine humør, din følsomhet, din styrke — er resultatet av utallige årsaker og virkninger som har møttes i deg, i dette ene livet. I yogafilosofien kalles dette karma: ikke som straff eller belønning, men som livets stille bevegelse som flyter gjennom deg. Ingenting ved deg er tilfeldig. Du er akkurat der du trenger å være. Så mykn litt. Tre tilbake i dine egne sko, som Zen-læreren Adyeshanti sier. Slapp av i den du er. Du er ikke en feil i ligningen — du er svaret. Du er perfekt som du er, akkurat slik du er akkurat nå. Og bare tenk … hvor heldig du er som er på et sted i livet der du lytter til ord om selvaksept. For et vakkert sted å være. Dette er egenomsorg. Dette er øyeblikket der du tar deg selv på alvor, behandler deg selv med vennlighet og velger å lytte innover.

Du fortjener takknemlighet — fra deg selv, til deg selv. Du er spesiell. Og likevel: å være hel nå betyr ikke at du ikke vil vokse. Radikal selvaksept er ikke slutten på reisen — det er den tryggeste begynnelsen. Først når vi virkelig aksepterer oss selv, kan vi bevege oss i en retning som er ærlig og sann. Veien mot vårt sanne jeg — vår dharma — åpner seg først når vi slutter å kjempe mot den vi er og begynner å gå sammen med det.

Kanskje kan du i dag stille deg selv et stille spørsmål:
Hva om jeg er tillatt – akkurat nå, akkurat som jeg er?

Et spørsmål som, hvis du lytter med hjertet, kan bli starten på en helt ny måte å leve med deg selv på.