Slipp behovet for ros

Vi mennesker lever ofte som om vi står på en scene – selv når ingen ser på. Et usynlig publikum følger oss, og vi handler som om vi stadig må bevise noe: at vi er ryddige, flinke, balanserte, glade. Vi rydder før gjestene kommer, ikke bare fordi vi liker roen i et rent rom, men fordi vi vil at andre skal synes vi har det fint. Vi vasker kjøleskapet for sølt melk og kjenner et lite behov for å nevne det for partneren vår: «Jeg vasket den melken som hadde lekket i kjøleskapet.» Som om handlingen blir mer verdt når noen vet om den.

Bak slike små handlinger ligger ofte en stille lengsel etter anerkjennelse. Et ønske om å bli sett som god, omsorgsfull, vellykket. Det er menneskelig – men det er også utmattende. For når verdien vår blir avhengig av andres blikk, mister vi kontakten med noe viktig: oss selv – hva vi ville gjort om ingen så på – den delen av oss som gjør ting fordi det føles riktig, ikke fordi det ser riktig ut.

Hva om vi kunne gjøre gode ting uten å trenge applaus?
Jeg lurte lenge på om denne podcasten skulle hete Fra ytre til indre applaus: vaske, rydde, skape, hjelpe – ikke for å få ros, men fordi det gir en indre letthet og godfølelse. En følelse av balanse og stillhet i rommet, og i oss selv. Da handler ikke handlingen lenger om å bevise, men om å pleie, nære, ta vare på – å ta vare på det indre landskapet som speiles i det ytre.

Når vi rydder bare for at andre skal synes vi har det fint, handler det sjelden om renhold. Det handler om frykten for å ikke være nok. Vi prøver å pynte på selvfølelsen med ytre orden – som om verdien vår kan måles i hvor velstelt kjøleskapet er. Men å gjøre noe for å bli sett, er som å vanne en plante med brus – det kan glitre litt på overflaten, men det nærer den ikke. Den kveles, litt etter litt.

Det finnes en dyp forskjell mellom å gjøre noe fra lidenskap – det autentiske og ekte i oss – for å gjøre verden til et bedre sted – og å gjøre noe for anerkjennelse, ros, applaus. Forskjellen er subtil, men livsforvandlende.

Jeg har flere eksempler. Det første er fra poeten Vigdis Garbarek “I podkasten Yogaboble deler hun en enkel historie som godt illustrerer poenget. Som 11-åring merket hun at moren hennes var trist en ettermiddag. Hun dro til butikken for å kjøpe blomster til henne, og moren ble veldig glad og ga Vigdis ros, noe som også gjorde lille Vigdis glad. Hun bidro. Noen dager senere var moren trist igjen, og Vigdis dro straks for å kjøpe blomster igjen. Denne gangen visste hun hvor mye moren satt pris på en slik handling. På veien til blomsterbutikken stoppet hun opp, oppmerksom på skiftet som hadde skjedd med henne.

Ser du forskjellen på de to situasjonene?

Blomstene handlet ikke bare om moren lenger, men like mye om henne selv. Dette var ikke lenger en fri handling, men innebar denne gangen en forventning om noe tilbake. Handlingen er den samme, men intensjonen bak handlingen er endret. I det ene tilfellet gjør hun det for en annen (fellesskap), mens i det andre gjør hun det med seg selv i sentrum (anerkjennelse)

. Et annet er et nylig eksempel fra eget liv: Jeg har fått en liten babygutt. Her om dagen var han urolig i sitt babynest. Min partner var på do, så jeg var den som tok ham opp – av kjærlighet. Jeg vugget ham, og etter en stund roet han seg. Det var et vakkert øyeblikk. Da det nærmet seg tid for å legge ham sakte ned, ville jeg bare vugge litt lenger – slik at partneren min skulle se hvor flink jeg var.

Det gikk ett minutt. Hun kom ikke tilbake fra toalettet, men var nå på kjøkkenet. Jeg vugget videre. Egentlig ganske trøtt og sliten. Skal hun ikke komme snart? Se hvor flink far jeg er?

Der jeg sto, ble jeg til slutt et vitne til situasjonen og til hva som egentlig utfoldet seg: Det som hadde vært motivert av kjærlighet, hadde med ett snudd til å være styrt av behovet for anerkjennelse – for ros. De første fem minuttene vugget jeg av kjærlighet, de siste fem for ros. Og jeg kunne tydelig merke forskjellen i min indre tilstand – fra varme og tilstedeværelse, til et sosialt spill. Kaldt.

Er det ikke utrolig? Når forskjellen er så subtil, må man virkelig være observant for ikke å la seg styre av ros.

Så spør deg selv: Hvorfor gjør jeg dette?
Går jeg på fjelltur for å kjenne stillheten, vinden og friheten – eller for å ta bildet på toppen som viser hvor bra jeg har det?
Tar jeg på meg klærne mine for å uttrykke hvem jeg er – eller for å passe inn i andres forestilling om hva som er kult eller pent, et ideal?
Gjør jeg det ut fra noe indre – eller for å please?
Handler jeg etter min egen intuisjon om hva som føles naturlig, eller for å passe inn?

Når du begynner å handle fra et indre sted, skjer det noe. Du blir friere. Du blir mer ekte.
Forskning fra Kasser og Ryan (1996) viser at de som motiveres av indre driv har høyere velvære og livsmening, og mindre stress og angst. Du gjør ting fordi de nærer deg – ikke fordi de pynter deg. Du slutter å regulere handlinger for å beskytte egoet, og i stedet uttrykker du sann intuisjon.

Jeg skulle bare lagt babygutten ned etter fem minutter – når det var naturlig for meg – en bevegelse fra ytre bevissthet til indre tilstedeværelse. Fra å prestere livet til å leve det naturlig.

Å rydde rommet sitt fordi man kjenner seg lettere etterpå, er en stille form for selvomsorg. Å gjøre noe uten å si det høyt kan være et uttrykk for indre trygghet. Du vet at du gjør det som er riktig, uten behov for vitner. Det er viktigere å være tro mot seg selv enn å få ros, bli likt eller passe inn. Når vi ikke lenger trenger å bli sett, kan vi endelig begynne å se.

Så neste gang du vasker melk i kjøleskapet, går en tur eller velger klærne dine – spør: Hvem gjør jeg dette for?
Om svaret er: for meg, for roen, for gleden – da kommer handlingen fra et sted av fred, ikke frykt. Og kanskje er det akkurat der friheten bor – i det stille øyeblikket der du ikke lenger jager etter applaus, anerkjennelse og ros, men hører din egen indre stillhet klappe.

Referanse:
Kasser, T., & Ryan, R. (1996). Further Examining the American Dream: Differential Correlates of Intrinsic and Extrinsic Goals.Personality and Social Psychology Bulletin, 22(3), 280–287. https://doi.org/10.1177/0146167296223006