Tilgi dine foreldre
Når vi føler at vi ikke er gode nok, eller at livet vårt ikke har blitt slik vi håpet, er det lett å se bakover. Lett å lete etter forklaringer i oppveksten, i foreldrene våre, i alt som “burde vært annerledes”. Det kan føles som en lettelse – å kunne si: “Det er ikke min skyld. Jeg gjorde så godt jeg kunne, men jeg fikk dårlige kort utdelt.” Historien blir satt. Vi låser oss fast i fortiden.
Carol Dweck kaller dette for å ha et fixed mindset – eller det å innta en offerrolle. Når vi ser på oss selv som et resultat av fortiden og tenker at vi ikke kan endre oss, gir vi fra oss ansvaret for eget liv. Vi blir sittende fast i tanken om at våre evner, følelser og muligheter allerede er bestemt. I denne situasjonen betyr det at vi lar fortiden definere hvem vi er, i stedet for å bruke den som læring.
Men på et tidspunkt i enhver indre reise våkner vi til en ny og uunngåelig innsikt: Foreldrene våre hadde heller ikke en perfekt oppvekst – så hvordan kunne vi forvente at de skulle være perfekte? De handlet ut fra sitt eget nivå av bevissthet, sine sår, sin frykt og de verktøyene de hadde – eller manglet. Mentalisering Du tenker kanskje: Ja, greit nok, men i mitt tilfelle var det verre. Og du har helt rett – måten du ble behandlet på kan ha vært dypt sårende eller til og med traumatiserende. Men selv da finnes det årsaker, ofte mange, og ofte skjulte. Selv deres uvitenhet og mangler hadde en grunn. Det er smertefullt å innse, men de må ha hatt store vansker i seg selv for å oppdra deg slik de gjorde. Om de hadde hatt en sjanse til å gjøre det bedre så hadde de valgt den. Kanskje de fortsatt strever – kanskje de skjuler det, kanskje det er tydelig – men uansett finnes det en årsak. Årsak og virkning. Karma.
Mange mennesker har hatt ekstremt tøffe oppvekster — for eksempel viser forskningen på innsatte i fengsel at en veldig stor andel av dem har hatt flere alvorlige belastninger i barndommen. I én studie oppga et stort flertall av menn i fengsel at de hadde opplevd barndomstraumer eller «adverse childhood experiences (ACE)». Dette illustrerer et viktig perspektiv: Dersom vi ser på hvorfor noen ender opp i fengsel, så handler det ofte ikke bare (eller i det hele tatt) om «ond vilje», men i en mye større grad om at de har blitt utsatt for vonde og langvarige forhold lenge før de ble voksne. Du kan — og bør — være glad for at du ikke er den som endte der. På samme måte kan det faktisk gjelde dine foreldre: Jo verre de kanskje oppdro deg — eller kanskje ikke oppdro deg — desto mer sannsynlig er det at de selv hadde det ekstremt tungt, kanskje ubevisste sår, kanskje en barndom med mangler og traumer. Når vi erkjenner det, hjelper det oss til å se dem med medfølelse og forståelse.
Om vi virkelig ser denne realiteten for det det er, så kan det være svært så frigjørende. Ikke at fortiden ble bedre, men at den gir mer mening. Når du virkelig ser det, begynner det jeg kaller for tilgivelsen. Du har nå et valg:
Vil du velge å være sint på dine foreldre, eller vil du velge å være fri?
Tilgivelse handler ikke om å unnskylde alt som skjedde, eller late som om det ikke gjorde vondt. Det handler om å forstå at dine omsorgspersoner faktisk gjorde så godt de kunne under de omstendighetene de sto i – for det gjør vi alle, på vårt nivå, med de ressursene vi har. Når du slutter å legge skylden på foreldrene dine, og heller ser bakover – til deres foreldre, og deres igjen, og videre tilbake gjennom generasjonene – ser du at alt henger sammen. Hver smerte, hver mangel, hvert valg har en årsak. Når du ser det slik, mister skylden sin kraft. Da står du igjen, stille, og innser: Det ble som det ble. Det måtte bli sånn. Naturen går sin gang.
Først: Tilgivelse handler ikke om at du nå synes at det som skjedde var greit. Det var det ikke. Tilgivelse i denne sammenheng handler om å forstå at det som skjedde måtte skje, ikke fordi dine foreldre ikke likte deg, men fordi de, basert på alt som har skjedd i deres egen oppvekst, ikke hadde kapasitet eller innsikter til å oppdra deg bedre. Det er trist, men det er sant. Det er bedre å møte dette med tårer en periode, enn å bære på et sinne som kan vare resten av livet.
Så: Tilgivelse skjer ikke nødvendigvis mellom deg og den andre – den skjer inni deg. Du trenger ikke gå til foreldrene dine og si at du tilgir dem; det handler ikke om ord, men om en indre bevegelse. Når du virkelig forstår, når hjertet mykner, forandres energien din. Noe løsner. Du ser dem med andre øyne – ikke som skyldige, men som mennesker. Og kanskje, uten at du helt planla det, sender du en melding du ikke har sendt på lenge. Kanskje du bare spør: Hvordan har du det? Og i det enkle spørsmålet ligger alt – forståelsen, varmen, tilgivelsen.
Med ett makter du kanskje å slippe taket i historien – den som holder deg fanget i offerrollen. Du ser på foreldrene dine som mennesker, ikke som roller. Mennesker som selv bar på ubehandlede sår, utrygghet og begrensninger. De lærte det de lærte – fra sine foreldre, som igjen lærte fra sine. Slik går mønstrene videre, generasjon etter generasjon, helt til noen bestemmer seg for å stoppe opp og se. Kanskje er det du som er den som ser. Kanskje alle dine opplevelser, også som barn, har tatt deg hit du er i dag, da du tar tilbake kraften og endrer familegenetikken – fra fanget og blind, til våken og kraftfull. Forskeren Dweck snakker nemlig videre om et growth mindset –å tro at vi kan vokse og endre oss, uansett hvilke “kort” vi ble utdelt.
Når du forstår dette kan du også tilgi deg selv. Tilgi deg selv for å ha holdt fast i bitterheten, for å ha trodd at du måtte endre dem for å få fred. Tilgi deg selv for at du har vært bundet i en offer-rolle. Det måtte også bli akkurat sånn. Og nå har du altså våknet, ved å se disse mønstrene som du tidligere har vært blendet for. Så vær snill og tilgi deg selv, mykt, dag etter dag, som en stille bønn: “Jeg velger å slippe taket i historien om meg selv.”
Som Eckhart Tolle (2005) skriver: «Når du aksepterer øyeblikket som det er, kan ingenting virkelig skade deg.» Å akseptere fortiden er en del av denne reisen.
Til slutt handler det ikke om foreldrene dine. Det handler om deg – om å frigjøre hjertet ditt fra historien som holder deg nede, slik at du kan leve det livet som faktisk er ditt.
