Våken, men ikke streng

Jeg observerer noe som forundrer meg stadig – folk som ikke eier selvinnsikt. Noen mennesker handler rett og slett uten skam og uten refleksjon. Tenk på en som snakker høyt i telefonen i kollektivtrafikken. Noe i meg er misunnelig. De virker fri. Fri for hva? Selvbevissthet. Selvevaluering. De er ikke streng med seg selv, slik som meg.

Etter refleksjon ser jeg at det som fremstår som «autentisk» – fritt, uhemmedes og levende, heller er mangel på kontakt med seg selv og konsekvensene av egen væren. De lever kanskje spontant, men ikke nødvendigvis sant. For sannhet krever bevissthet. Uten bevissthet er vi bare styrt av mønstre og impulser, som vinden i et urolig vann. Vi er det Tolle kaller for objekt-bevisst – aldri reflekterende fra vitnebevissthet.

På den andre siden står jeg… og du – et menneske som ser deg selv innenfra. Du merker nyansene, stiller spørsmålene:

Er dette sant? Er dette rent? Er dette greit?

Vi kjenner det alle igjen – den stille ettertanken som kommer etterpå. Når møtet er over, og du går hjem og lurer på om du sa for mye, eller for lite. Når du tenker tilbake på kvelden med venner og kjenner et lite stikk: Var jeg rar nå? Lo jeg på feil tidspunkt? Eller når du sender en melding og straks angrer, leser den om igjen og lurer på hvordan den ble mottatt. Små øyeblikk av selvevaluering som egentlig bare viser hvor mye du ønsker å møte verden med hjertet på riktig sted.

Men husk samtidig at dette er tankene som snakker, og personlige tanker er ikke nødvendigvis noe som fører til lykke – heller skam og en følelse av at du ikke er nok.

Og det er gjerne derfor du også misunner de “ufiltrerte”, for de er ikke strenge med seg selv! Din årvåkenhet blir fort et fangenskap – når den glir over i overvåking, selvevaluering. Det er ikke galt – det er menneskelig. Men når disse øyeblikkene får for mye plass, begynner de å stjele tilstedeværelsen din. Da blir du sittende fast i et etterslep av vurderinger, i stedet for å være i flyten av livet som går videre, alltid i nuet.

Ser du forskjellen? Selvbevissthet… Selvevaluering. Den ene handler om våkenhet, nærhet og tilhørende ro, den andre om dømming og tilhørende spenning. Du ønsker selvbevissthet, men ikke evaluering, indre kritikk.

Å være selvbevisst uten å være selvkritisk, er som å stå ved elvebredden og se vannet flyte forbi. Du betrakter bevegelsen, men griper ikke inn. Du tillater alt å være slik det er – både klart og uklart, både opplyst og menneskelig. Mye som essensen av Netflix-serien fra Headspace, med hovedbudskapet; å skape avstand fra tankene dine – det dr. Steven Hayes kaller for; Defusjon.

Kanskje det du lengter etter, ikke egentlig er å bli «mindre selvbevisst», men å være høyst selvbevisst, men samtidig selvtillitsfull. Å stole på at det du er, allerede er nok – uten å måtte justere, analysere eller forbedre deg for hvert åndedrag.

Stillheten du søker finnes i balansepunktet mellom ytterpunktene:
å leve uten bevissthet er blindhet,
men å leve i evaluering er negativt drevet.

Der midt imellom, i rommet mellom selvbevissthet og selvaksept, kan du endelig hvile – ikke som en perfekt utgave av deg selv, men som et menneske som ser, føler og tillater alt å være slik det er.