Slutt å kjempe mot livet

Buddha sa det først, og de vise ekkoer hans budskap selv den dag i dag: grunnen til at vi lider, ligger i gapet mellom slik vi ønsker at verden skal være, og slik verden faktisk er. Det regner på bursdagen vår, og vi blir skuffet.

Hvorfor? Vi ønsker at det skal være annerledes.

Bilen foran oss kjører sakte og blinker ikke, og vi kjenner irritasjonen bygge seg opp.

Hvorfor? Vi ønsker at det skal være annerledes.

Vi får ikke jobben vi håpet på, og tankene begynner straks å lete etter forklaringer, etter noen å skylde på – eller etter et nytt mål å jage. Vi stresser.

Hvorfor? Vi ønsker at det skal være annerledes.

Så… kanskje problemet ikke er det som skjer, men vår motstand mot det som skjer. Les gjerne det to ganger. Vi har et indre bilde av hvordan livet bør utfolde seg for at vi skal kunne føle oss tilfredse. Vi har preferanser for vi tror vi vet hva som er bra for oss. Når virkeligheten ikke passer inn i dette bildet, oppstår lidelsen. Det er som å stå midt i regnet og insistere på at solen bør skinne – i stedet for å kjenne regnet som det er.

Men la oss være ærlig. Det som skjer, må skje. Hvordan kunne det vært annerledes? Du står ikke ute og ønsker at solen sto en annen plass på himmelen enn den faktisk gjør akkurat nå. Den kampen kommer du til å tape!

Å argumentere mot det som allerede er, er å sette seg imot selve livet. Du vil tape, hver gang, uansett hvor mye du ønsker at ting var annerledes. Og om du en gang når din preferanse, så er gleden kortvarig og vi ønsker snart noe annet. Den høyeste spirituelle praksisen handler derfor ikke om å kontrollere virkeligheten, men om å slutte å ha preferanser for hvordan den burde være.

I en vestlig verden høres dette spinnvilt ut, for selvfølgelig må vi ha preferanser. Vi ønsker jo det gode og ønsker oss vekk fra det vonde? Men jeg utfordrer deg rolig til å spørre deg selv om du faktisk vet hva som er bra for deg…

Det du kanskje vil se er at du kanskje ikke vet hva som er bra for deg. Kanskje regnet på bursdagen din gjorde dagen magisk – kanskje alle danset i vannpytter og lo, og det ble et minne for livet. Kanskje bilen foran deg, som irriterte deg med sin sakte fart, faktisk reddet deg fra en ulykke som skjedde hundre meter lenger fremme. Som oftest, etter “vonde perioder”, sier vi “det var det beste som kunne hendt meg”. Eller; “Jeg hadde ikke vært den samme, eller der jeg er, uten denne perioden i livet”, og du har helt rett. Du er akkurat der du er pga. alt som har skjedd deg. Det måtte bli slik. Så noe er ikke bra eller dårlig for deg i selv selv, men nødvendlig… eller skal jeg si realiteten.

Det minner om den gamle historien om bonden og sønnen:
Bonden mister hesten sin, og naboene sier: «Så synd!»
«Kanskje,» svarer bonden.
Neste dag kommer hesten tilbake – med flere ville hester.
«Så fantastisk!» sier naboene.
«Kanskje,» sier bonden igjen.
Sønnen prøver å temme en av hestene og brekker benet.
«For en ulykke!» sier naboene.
«Kanskje,» svarer bonden.
Uken etter kommer hæren for å rekruttere unge menn, men sønnen blir spart på grunn av skaden.

Historien minner oss om at vi sjelden ser hele bildet. Livet utfolder seg i et komplekst samspill vi ikke kan overskue. Det som virker som en ulykke i dag, kan vise seg å være en velsignelse i morgen – og omvendt.

Overskriften var “Slutt å kjempe mot livet”, og når vi ikke vet hva som er bra eller dårlig for oss, så er det klokere å møte livet på denne måten; Når noe du tidligere ville dømt som negativt; si: «Ja, slik er livet – her vil jeg lære noe nytt.» Det kan til og med være om du blir dumpet eller brekker benet og må på sykehus” Radikal aksept betyr ikke å resignere eller bli passiv.

Aksept er ikke slutten på handling – det er slutten på motstand. Når hånden din berører en varm komfyr, trenger du verken sinne eller dømming for å flytte den; du bare flytter den. Opplysning er ikke å la hånden bli der mens du later som alt er bra – det er å kjenne varmen fullt ut og reagere naturlig, uten frykt eller fortelling. Du handler fortsatt. Men du gjør det uten sinne, uten klaging, uten kamp. Du møter virkeligheten helt uten motstand.

I aksepten ser du klarere, for du er ikke i affekt og “reagerer”. Aksept gir rom for bevissthet, og bevissthet gir opphav til visdom – reflektert handling. Du kan fullt ut akseptere at regnet faller, og likevel ta opp paraplyen når det regner. Å akseptere alt betyr ikke at du slutter å velge — det betyr at du slutter å kjempe imot det som er. Å være fri betyr ikke å miste preferanser, men å ikke være fanget av dem. Kroppen kan fortsatt foretrekke tørrhet og varme fremfor kulde, men hjertet og vitnet i deg er fredfullt i begge. Når preferansen slipper taket i deg, kan du leve med alt — og likevel handle klokt. Du tar opp paraplyen, men du klager ikke over regnet. Du lar livet være som det er, mens du beveger deg med det, ikke imot det.

Når du ikke lenger kjemper mot det som er, flyter handlingene dine fra fred i stedet for kamp. Dette er ikke passivitet – det er nærvær. Det er å handle uten frykt, uten triggere, uten det indre jaget etter at alt skal være annerledes. Du interagerer fortsatt med verden – ikke via dine tanker og emosjoner, men fra et dypere sted – fra stillheten i deg som alltid er hel – den som vet, naturlig.

Og hva skjer. Du bruker mindre tankekraft og energi på dømming og valg. Du slutter å kjempe mot livet, men flyter med det. Og når du flyter med livet, da flyter livet med deg.